| Hvis du vokste opp på Nesodden på slutten av 60 tallet– begynnelsen av 70 tallet, og spilte fotball så vedder undertegnede på at du en eller annen gang fant deg som en del av «røkla». Min fotball “karriere” startet I hvertfall I «røkla» og jeg har spilt fotball siden. Fotball, og sport generelt for unge den gangen var lek i gata uten innblanding av foreldre, i hvertfall før man spilte på et «offisielt» lag og fikk trenere, oppmenn pluss uniformer etc. Ute i gata var det gate reglene som gjaldt og de «reglene”var ikke alltid like rettferdige for de involverte Jeg husker veldig godt den første gangen jeg fant meg i en situasjon der jeg endelig fikk lov til å være med å spille. Det var på Tangen banen, den gang var det grus bane på Tangen banen, med høyt gjerde bak målet på siden mot Kongleveien. Det var alltid noen som spilte fotball på den siden. Jeg sto der, bak det høye gjerde og så på de store gutta som drev og spilte “danka», eller «allemanns danka», men det var ikke nok spillere til å spille annet enn den ene eller andre varianten av den evinnelige “danka”. De gutta som spillte så ikke en gang på oss bak gjerde der vi sto med store øyne og ønsket de kunne spørre om vi ville spille også. Selv hadde jeg nyinnkjøpte Viking Proff fotball sko, noe som var særdeles populært blant oss den gangen. Med et slikt navn som “Proff” måtte jo dette være skikkelige greier. Husker ikke om det var noe annet man kunne få kjøpt , men jeg husker veldig godt at alle sammen hadde disse fotballskoene, lagd av skikkelig gummi såle med knotter og gummi rand rundt tuppen av skoen. “Viking Proff» innskriften på hælen og tøy rundt foten og helt opp over hælen. Dette var noe helt annet en skoene man ser på sports butikkene i dag der man kan velge blandt 100+ varianter 100+ farge varianter og ingen av disse under 1000 kroner.— Viking Proff var det eneste som gjaldt. Dette var jo skoene for alle proffene, i vertfall proffene i Skogveien. Der sto vi, bak gjerdet på Tangen banen og håpet på å få spille fotball med de store gutta, alle fem Jon, Magne, Dillon, Bertil og meg, med store forhåpninger om å få bli med på et av laga. Etter en stund så vi plutselig 8-9 nye , mye større gutter komme ned Kongleveien med en ball under en av guttas arm, og alle de andre på banen stoppet opp. Dette var Lande brødrene og deres kompiser, og de kom vår vei. Det var jo selvfølgelig ikke noe organisert som foregikk den gangen, og som regel var det de to beste spillerne som valgte lag. Den nyankomne gjengen ankom banen startet lag uttaket og valgte fra den beste og nedover. Når det var 3 spillere igjen hørte jeg Thor, den eldste av de to Lande guttene og selvfølgelig også en lag utakerne – , si til de andre gutta: Ok – så tar jeg Ole, du tar Fred og Roger, så får jeg «røkla” . Han så mot oss bak gjerdet og hjertet mitt banket febrilsk. Hadde jeg akkurat blitt valgt ut til å spille med de store gutta? Selv om jeg jo var slengt inn som en atpåklatt og en del av «røkla” så var dette noe av det største som noengang hadde skjedd oss der bak gjerdet. Plutselig var vi en del av gutta og disse var jo allerede legender og spilte sikkert allerede på minst «Gutte laget» kanskje også på «Junior laget»……. Det ble som regel alltid spilt mot et mål. En eller annen var valgt til å spille keeper, og vi spilte i timesvis. Hvis lagene ikke var likt oppdelt så ble det skiftet eller bytte spillere. Som en del av «røkla» s’å ble vi fordelt som en enhet, og bytta mot en spiller-alle 5 av oss. Men det gjorde ingen ting, vi spilte i hvertfall. Selv om jeg var livredd for å i det hele tatt få ballen, så var dette et av mine 7 års unge kropps største opplevelser. Etter å ha spilt et par timer, ble det skiftet til Ko-ball, Alle mot alle, og her var det bare dribling og ikke noe annet som gjaldt. Etter at noen av gutta etter hvert ble lei og dro hjem, fortsatte vi 5 i «røkla” helt til alle de andre hadde gitt seg. Det var ikke i våre tanker å slutte før alle de andre sluttet. Dette var alt for stort. Til slutt var det ikke mange igjen, men vi dro til med et par danka og allemannsdanka før vi tok syklene og syklet hjem. Alle med store glis rundt munnen og lykkeligere enn vi noen gang hadde vært. 10 år senere på Nesoddens A lag kom jeg til igjen spille med Tor, Pål og de andre “store ”gutta igjen for “første ” gang, men det er jo en helt annen historie……… |
Røkla
